Biskop Erik om Tusenårsjubileet

Ved olskomessen i Nidarosdomen i sommer, bemerket Biskop Erik at Nasjonaljubileet som offentlig instans visst “skal handle om ‘sosial bærekraft i samfunnet’, om et rungende hurra for Norges bestand.” Han påpekte at Den katolske Kirke i Norge ikke kan slå seg til ro med dét, at vi må forankres dypere: “La oss holde fast ved det jordnære, legemlige, reelle i Olavsarven, så kan vi la de verdslige instanser tumle fritt i fantastisk abstraksjon. Nasjonaljubileet, sies det, går ut på å verdsette annerledeshet. Staten forstår oppgaven horisontalt. Å følge den vertikale aksen åpen mot himmelen, å forstå og formidle Olavs liv og død som et møte med den kategorisk Andre, livets Kilde, det er vår oppgave.”

Åpningskonferansen

Misjon 2030 er et initiativ som vil bidra til nyevangelisering av vårt land fremover mot tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad.

Misjon 2030 lanseres med en Åpningskonferanse den 13. april 2024 i lokalene tilSt Olav domkirke i Trondheim. Tittelen er:

Hva betyr ‘misjon’ i det Herrens år 2024?

Foredragsholdere er Ulf Ekman, Sr Anne Bente Hadland OP, Pål Johannes Nes, Anne Samuelsen og biskop Erik Varden. Konferansen avsluttes med en panelsamtale. Det vil i tillegg bli messefeiring, tidebønner, forskjellige stands og nærende samvær.

Vi inviterer alle med et kall til misjon til domkirken i Trondheim denne dagen.

Et lignende arrangement planlegges hver vår i årene frem til 2030. Vi ser for oss følgende temaer:

Den hellige Johannes Paul II og kallet til nyevangelisering

Karitativ kristendom

Litteratur og godt nytt

Forkynnelse gjennom skjønnhet

Å følge et kall

Tro og liv ‘etter Skriften’

Andre initiativer innenfor rammen av Misjon2030 vil bli kunngjort etterhvert.

Stiklestad

For oss som katolske kristne, er Stiklestad ikke kun et minnesmerke; det er et hellig sted, et pilegrimsmål. Hellig Olav er for oss et levende nærvær, en forbeder vi møter i bønn.

Det katolske kapellet på Stiklestad ligger vakkert på tomtens høyeste punkt. Det er et symbolsk samlingspunkt for Kirken i Norge, utsmykket ved gaver fra bl.a. Marie Knudtzon, som grunnla Lunden Kloster, og Sigrid Undset.

Et vesentlig element i forberedelsen til 2030 vil være bønn der på stedet, på Stiklestad.

Hellig Olav døde på en onsdag. Siden Middelalderen har onsdag vært en dag for å minnes ham særlig. Fra og med olsok 2024 vil stiftet, gjennom St Torfinns menighet i Levanger, organisere regelmessige onsdagsgudstjenester i kapellet på Stiklestad. For at det skal kunne skje, må nødvendig restaurasjonsarbeid gjennomføres. Stiftet har begynt arbeidet, men må finne 3 millioner kroner for å fullføre det. Vil du bidra til å gjøre Stiklestadkapellet brukbart som et åndelig samlingspunkt for tusenårsjubileet?

Fra biskop Erik Vardens preken Olsok 2023

Forkynnelsen av Jesu Kristi evangelium begynte med utropet: ‘Han er ikke her!’ Liket som på fredag var lagt i Josef av Arimateas grav var, på søndag, ikke å finne. Uro brøt ut. Johannes beretter gripende om Magdalenas frenetiske søken. Inn i kaoset kommer den Oppstandne og sier, ‘Fred være med dere!’ Det som var skjedd med Jesus i døden endret disiplenes utsyn helt. Oppstandelsen åpnet for en ny hermeneutikk. Alt som var gått forut ble lest og tolket på nytt i lyset av det fullstendig nye: Vissheten om at Gud hadde virket dødsoverskridende storverk i sin Salvede. Kun i lys av Jesu seier over døden kunne den tidligere historie forstås. 

Noe tilsvarende skjer i Olavsarven. Det som skjer med Olav i døden lar oss begripe hans liv. Det første vitne er hans fiende Tore Hund, som i kampen såret Olav med et spyd. Da slaget var over og bondehæren stod seierrik igjen, gikk Tore bort til kongens lik for å legge det til rette — såpass aktelse ville han da vise. Da han tørket blodet av Olavs fjes, sa han siden, var det så fagert: ‘han var rød i kinnene som han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før, mens han levde.’ Tore fikk litt av Olavs blod på hånden. Det rant inn i et sår han hadde fått. ‘Såret trengte de ikke å binde om siden, så fort grodde det.’ Om aftenen skjedde noe lignende ved skuret der Olavs lik var blitt vasket. En blind mann skled og falt der hvor konene hadde kastet vaskevannet ut. Han berørte sitt ansikt med fuktige hender. Han fikk synet igjen. Slik gikk det videre. Folk kom i hoper for å be ved Olavs levninger. Der fant de trøst og helbred. Ja, det skjer ennå. Vi har blant oss her folk som er blitt friske av alvorlig sykdom etter å ha bedt ved Olavs relikvier.

Ett år etter Olavs død ble hans lik gravd opp. Biskop Grimkjell var tilstede, likeså Kong Svein og hans kranglete mor Alfiva. Herlig duft kom fra kisten. Da den ble åpnet, så man igjen Olavs røde kinn. Han så ut som om han nettopp var sovnet. Hår og negler var vokst. Igjen ble en Olavs fiende paradoksalt vitne. Snorre beretter om danskedronningens morske grynt da det ble klart at Olavs hår, lagt på ilden, ikke ville brenne. Liv virket i denne døde.